I dag er det femårsdagen vår. I går kveld holdt han rundt meg mens vi sov. Det er vanskelig å få den nærheten til å stemme med det han fortalte meg for noen dager siden: Akkurat nå betyr det mer for ham å ha sex med andre kvinner enn å bli i et monogamt forhold med meg.
Vi møttes det første året på universitetet og har blitt voksne sammen. Vi flyttet hjemmefra, dro til en ny by for å jobbe, leide vår første ordentlige leilighet og kjøpte møblene sammen. Familiene våre står hverandre nær. Han er bestevennen min, kjæresten min og den jeg trodde jeg skulle bygge en framtid med. Jeg elsker ham, og tror at han elsker meg også.
I omtrent et år har han sagt at han vil utforske sex med andre kvinner. Han sier at han ikke ønsker et romantisk forhold til noen andre, og at det er meg han vil ha en framtid med. Han vil ha seksuelle erfaringer med andre samtidig som vi fortsetter å være sammen.
Først var jeg litt nysgjerrig på tanken om å åpne forholdet. Kanskje kunne jeg være mer åpen for det, tenkte jeg. Men da det begynte å bli konkret, skjønte jeg at det ikke er det jeg vil. Jeg er monogam. Hvis jeg dater noen, ønsker jeg å bygge et meningsfullt forhold, ikke å ha tilfeldig sex ved siden av.
Likevel har jeg sagt «greit» flere ganger fordi jeg var redd for å miste ham. Noen av samtalene endte med at jeg gråt. Jeg tror han etter hvert begynte å tolke det motvillige ja-et mitt som et oppriktig ja.
Nylig dro han på date med en annen kvinne. De tok noen drinker og tilbrakte kvelden sammen. Han prøvde å kysse henne, men hun nølte fordi det var første gang de møttes. Først snakket han mest om å kysse noen. Nå vil han fortsette å treffe henne og snakker om å ha sex med henne.
For noen dager siden snakket vi alvorlig om hva dette betyr for oss. Han sa at han elsker meg og ikke vil miste meg, men at ønsket om å utforske sex med andre kvinner veier tyngre for ham akkurat nå enn å bli i et monogamt forhold. Han vet at han kan miste meg. Han sier også at han kanskje vil angre, men at han føler han må oppleve dette selv.
Det gjør vondt å høre dette fra en som sier at det er meg han vil ha en framtid med. Jeg synes ikke ønsket om et ikke-monogamt forhold gjør ham til et dårlig menneske, og jeg vil ikke hindre ham i å gjøre noe han føler at han må prøve. Men jeg ønsker meg en monogam partner. Vi kan elske hverandre og likevel ønske oss ulike liv.
Det forvirrende er at vi ikke er sinte på hverandre eller har trukket oss unna. Vi koser, kysser, ler og liker å være sammen. I går kveld holdt han rundt meg mens vi sov. Nærheten er ekte, og derfor er det vanskeligere å se for seg å dra – ikke lettere.
Vi deler også et hjem som føles som vårt. Vi valgte møblene sammen og har bygget hverdagen vår rundt denne leiligheten. Jeg har råd til å bo alene, men å flytte ut ville bety å miste både hjemmet og hverdagen vi har skapt, i tillegg til forholdet. Leiekontrakten går ut omtrent i april, og jeg vurderer å bli boende til da. Jeg har ikke bestemt meg.
En del av meg har til og med vurdert å la forholdet være åpent fram til vi flytter. Jeg ville ikke datet noen andre; jeg har ikke lyst til det. Jeg ville heller konsentrert meg om jobben, vennene mine og å bli mer selvstendig. Kanskje ville det hjulpet meg å løsrive meg å se ham date andre. Eller kanskje ville jeg bare forlenget hjertesorgen fordi jeg er redd for å dra.
Jeg flyttet til denne byen sammen med ham, og har ikke noe stort nettverk her. Jeg fyller snart 26. Jeg vet at det er ungt, men det føles overveldende å skulle begynne på nytt etter å ha tilbrakt nesten hele voksenlivet med én person. Jeg vil ikke miste bestevennen min, hjemmet vårt og framtiden jeg så for meg på én gang.
Jeg prøver å finne ut om jeg skal gjøre det slutt nå og bo sammen som romkamerater i noen måneder, eller fortsette forholdet på en måte jeg allerede vet at jeg egentlig ikke ønsker. Hvordan skaper man avstand til noen man fortsatt elsker når man deler hjem og fremdeles er nær hverandre? Jeg er knust, og vil gjerne høre fra andre som har opplevd noe lignende.
