En fiktiv fortelling.
Jeg er 34, skallet og tilstrekkelig voksen til å vite at valentinsdagen ikke skylder meg en handling. Planen var å gå hjem fra baren før kvelden fikk for høye forventninger.
På vei til bilen spurte en voksen kvinne om jeg kunne kjøre henne hjem. Hun tilbød tretti dollar. Jeg sa femten til bensin. Jeg hadde ikke drukket, hadde ingen andre planer og gikk dermed inn i transportbransjen med umiddelbart prisavslag.
Det ble en stille tur. Jeg forsøkte litt småprat og lot den ligge da hun svarte kort. Hun hadde bedt om skyss, ikke meldt seg på et intervju om hvorfor hun ikke var forelsket i sjåføren.
Etter at jeg hadde sluppet henne av, oppdaget jeg at jeg kjørte samme vei som jeg pleide å ta til eksen min. Selv veinettet hadde valgt å delta i valentinsdagen.
Så kom kveldens hovedperson
En diger, tørr busk trillet over gaten. En slik som driver gjennom westernfilmer når noen snart skal trekke. Jeg hadde aldri sett en her før. Den virket betydelig sikrere på retningen enn meg.
Det var først på vei hjem at jeg kom på den hyggelige samtalen jeg faktisk hadde hatt på baren. En kvinne hadde invitert meg til å spille biljard neste helg. Mannen hun kom sammen med, var en venn hun en gang hadde møtt på Tinder. Jeg trengte ikke løse hele deres biografi for å forstå invitasjonen.
Jeg kunne møte opp, spille middels god biljard og se om praten fortsatt var hyggelig. Det var nok.
Da jeg kom hjem, hadde jeg femten dollar, en mulig sosial plan og en historie om en busk. Ikke den vanlige valentinsdagsrapporten. Men busken hadde i det minste vært tydelig på at den var på gjennomreise.
