En fiktiv datingkomedie.
Restauranten hadde den typen meny der porsjonene ble mindre jo flere ord som beskrev dem. Daten min spurte hva jeg ville ha. Jeg pekte bestemt på en rett jeg verken kunne uttale eller forklare.
Dette skulle vise at jeg var avslappet og erfaren. I stedet viste det at jeg hadde god bevegelighet i pekefingeren.
Da kelneren begynte å beskrive retten, nikket jeg som om vi delte en hemmelig fagkunnskap. Så nevnte han en ingrediens jeg visste at jeg ikke trivdes med.
Verdensvant med et oppfølgingsspørsmål
Et øyeblikk vurderte jeg å gjennomføre hele forestillingen. Kanskje det ville virke sjarmerende å ha sterke meninger om mat jeg ikke ønsket å spise.
I stedet spurte jeg om ingrediensen kunne utelates. Kelneren foreslo en annen rett. Ingen ringte kulturdepartementet.
Daten min lo og innrømmet at han heller ikke visste hva halvparten av menyen betydde. Han hadde bare håpet at jeg skulle bestille først.
Selvtillit med litt mindre arbeid
Resten av middagen ble enklere. Vi kunne spørre, misforstå og le uten å forsvare et imponerende menneske ingen av oss hadde møtt før.
Jeg hadde ikke lært at man kan bløffe seg gjennom alt. Jeg hadde lært at det kan være ganske attraktivt å vite hva man ikke vet.
Og at en middag helst bør fordøyes som mat, ikke som en personlig opptaksprøve.
