Jeg tok endelig mot til meg og ba ut hun jeg har et godt øye til på treningssenteret. Det var et arrangement jeg hadde lyst til å dra på, og jeg spurte om hun ville bli med. Hun sa ja. En liten stund virket det å be noen ut som en ganske oversiktlig aktivitet. Man spurte, fikk svar og hadde en plan. Vakkert system.
Så, omtrent et døgn før arrangementet, sa hun at det hadde krasjet med noe annet. En venn hadde en forestilling. Det var forklaringen hun ga. Resten sto jeg for selv.
Jeg tenkte at hun ikke var interessert, og at dette var en høflig måte å si det på. Helt greit. Hun er den hyggeligste og peneste kvinnen jeg har møtt, men det gir meg jo ikke krav på en kveld i kalenderen hennes. Jeg sa at jeg skjønte det, og bestemte meg for å la det ligge.
Litt skuffende, men håndterbart. Vi kunne fortsette å trene på samme sted uten at hvert møte måtte bli en oppfølgingssamtale om invitasjonen.
Neste gang vi var der samtidig, hoppet jeg tau. Hun begynte å sparke på boksesekken rett foran meg. Det sto en hel rekke ledige sekker der. Plutselig var plasseringen av treningsutstyr noe jeg brydde meg voldsomt om.
Så snudde hun seg og spurte om hun sto i veien for utsikten min.
Fram til da hadde utsikten vært ganske enkel å forholde seg til. Nå skulle jeg holde tauet i gang og samtidig tolke avstand, valg av boksesekk og et spørsmål som godt kunne være helt vanlig hensyn. Det var mer koordinasjon enn jeg hadde planlagt.
Kanskje avtalen hennes faktisk bare krasjet med noe annet. Kanskje hun valgte sekken fordi jeg sto der. Kanskje det bare var en utmerket sekk. Sekken har foreløpig ikke uttalt seg.
Jeg liker henne fortsatt, men vil helst slippe å gjøre en hyggelig prat på treningssenteret til et romantisk gjennombrudd i mitt eget hode. Lar jeg invitasjonen ligge, eller spør jeg igjen når hun allerede har sagt at hun ikke kunne?
