Etter tre måneder holder jeg på å bli forelsket i ham. Likevel har jeg bestemt meg for å avslutte det. Jeg synes det er vanskelig nok å forklare for meg selv. Å skulle si det mens han sitter rett foran meg, føles enda vanskeligere.
Sist vi var sammen, spurte jeg hva vi egentlig var. Jeg ville vite hva jeg betydde for ham. Om vi bare skulle treffe hverandre, og om nærheten jeg kjente mellom oss, var noe han også ville kalle et forhold.
Han klarte ikke å gi meg noe tydelig svar. Til slutt sa han: «Jeg kunne jo sagt at du er kjæresten min.»
Det er dette «kunne» jeg ikke slipper. Jeg ba om noe konkret, men satt igjen med enda en formulering å tolke. Siden det var jeg som tok opp temaet, vet jeg heller ikke om han faktisk ønsket å være kjæresten min, eller om han prøvde å finne et svar jeg ville bli fornøyd med.
Dessuten handler det om mer enn hvorvidt vi treffer andre. Jeg savner at han er nysgjerrig på meg. Det føles som om vi kommer et stykke innpå hverandre, men så stopper det. Jeg har sagt at jeg trenger mer. Likevel føler jeg meg ikke mer sett eller forstått.
Derfor har jeg bestemt meg for å gå. Nå står jeg fast i spørsmålet om hvordan jeg skal gjøre det.
Etter tre måneder sammen føles det mest ordentlig å møtes og snakke. Samtidig vet jeg hvorfor jeg kvier meg. Når jeg ser ham, kommer følelsene mine til å være der også. Jeg er redd for å pakke inn det jeg vil si, godta enda et uklart svar og dra hjem uten å ha avsluttet noe som helst.
På melding kunne jeg sagt det tydelig. Jeg kunne funnet ordene uten å se på en jeg er i ferd med å bli forelsket i. Det frister, men jeg lurer på om det er urettferdig mot ham.
Jeg har ikke sendt noe ennå. Jeg vet at jeg vil avslutte dette. Jeg vet bare ikke om jeg må sitte i samme rom som ham for å si det.
