Jeg er 42 og gikk fra en partner jeg hadde vært sammen med lenge, i sommer. Nå trives jeg med noe jeg ikke helt klarte å se for meg før: et liv som er mitt. Jeg har mer frihet, mer plass til å finne ut hva jeg liker, og tid til å oppdage hvem jeg er utenfor et forhold.
Jeg leter ikke etter en ny kjæreste. Det er hyggelig å flørte og bli kjent med folk. Og det er veldig godt å føle seg attraktiv igjen. Men jeg har ikke kjent noe behov for å erstatte forholdet som tok slutt.
Så er det denne mannen jeg treffer litt uforpliktende.
Vi er tiltrukket av hverandre, men har ganske ulik bakgrunn og lever forskjellige liv. Når jeg tenker på hva jeg ønsker meg i en partner, er det ikke ham jeg ser for meg. Jeg kan ha det fint med ham uten å ønske oss en felles framtid. Akkurat det føler jeg meg ganske sikker på.
Likevel går jeg og venter på melding fra ham.
Jeg tenker mer på ham enn jeg hadde tenkt å gjøre. Lurer på om han er interessert nok. Blir skuffet når han ikke gjør særlig mye for at vi skal møtes, selv om jeg ikke prøver å få et forhold ut av dette. Jeg tar meg stadig i å vurdere hvor ivrig han egentlig er.
Det er litt flaut å innrømme. Jeg er fornøyd med å være på egen hånd, men kan likevel føle meg oversett av en mann jeg bare treffer uforpliktende. At vi sannsynligvis ikke ville fungert som kjærester, gjør visst ikke mangelen på initiativ mindre sår.
Kanskje trenger jeg mer bekreftelse på at jeg er attraktiv og ønsket enn jeg var klar over, etter så mange år med én person. Det virker mulig. Men selv om jeg skjønner det, fortsetter jeg å lure på når han tar kontakt.
Jeg vil gjerne høre fra andre kvinner som kjenner igjen denne fasen etter et brudd eller en skilsmisse. Ble oppmerksomheten fra noen plutselig veldig viktig, selv om dere ikke ønsket noen særlig framtid med dem? Roet det seg etter hvert som dere ble mer vant til å være alene?
Jeg trenger egentlig ikke å høre at han sikkert blir mer interessert. Jeg lurer mer på hvor lang tid det tok før det sluttet å bety så mye om han ble det.
