En time før vår første date fikk jeg endelig svar fra mannen jeg skulle møte. Han hadde sovnet, ikke hørt alarmen og lurte på om vi kunne møtes halv åtte i stedet for sju. Jeg hadde en times kjøretur foran meg. Han ba om en halvtime ekstra. Jeg hadde allerede ventet langt mer enn en halvtime på svar.
Vi hadde sendt meldinger fram og tilbake i to uker. Jeg var 26, han var 30, og praten hadde vært såpass god at vi ville møtes til middag. Restauranten lå omtrent midt mellom oss. Nå skulle vi finne ut om praten gikk like lett ansikt til ansikt.
Siden jeg måtte kjøre et stykke, hadde jeg sendt en melding noen timer i forveien for å sjekke at avtalen fortsatt gjaldt. Jeg ba ikke om en detaljert reiseplan. Jeg ville bare vite om jeg skulle gjøre meg klar og dra. Men han svarte ikke. Jeg hadde satt av kvelden, men visste ikke om det faktisk ble noen middag.
Først hadde jeg fortsatt god tid. Så hadde jeg mindre tid, og fremdeles ikke noe svar. Da han endelig beklaget og ba om å møtes senere, hadde jeg allerede brukt en del av kvelden på å lure på når jeg skulle gjøre meg klar.
Jeg sa at jeg ble hjemme. Da foreslo han å ta det en annen dag. Det hadde jeg ikke lyst til. Interessen som hadde holdt samtalen i gang i to uker, var ikke sterk nok til at jeg ville gjøre et nytt forsøk. Jeg sendte en kort melding om at jeg sto over, og ønsket ham alt godt.
Han svarte at jeg var litt av en type. Så vi kom jo til det punktet der man lærer noe mer om den man har skrevet med. Vi slapp bare å dra på restaurant først.
Etterpå var jeg ikke fullt så sikker. En del av meg skulle ønske jeg hadde latt døra stå på gløtt, kanskje sagt at han kunne gjøre det godt igjen senere. Folk sovner jo. Jeg har også tatt meg en lur. Kanskje han fortalte sannheten, og jeg hadde avskrevet ham på grunn av en lur på feil tidspunkt.
Men så var det den kjøreturen. En forsinkelse kjennes annerledes når du venter på å få vite om du skal bruke en time på å komme deg dit. Han jobbet ikke lange dager og hadde fri i helgene. Det beviste ikke at han fant på en unnskyldning. Men det var heller ikke nærliggende å tenke at han var helt utslitt etter jobb. Jeg visste ikke om dette var et vanlig uhell eller en unnskyldning. Men jeg hadde blitt sittende og vente på svar før jeg kunne bestemme meg for hva jeg skulle gjøre den kvelden.
Jeg hadde jo hatt lyst til å møte ham. Det var det irriterende: Fram til dette hadde jeg syntes daten var verdt kjøreturen. Nå satt jeg hjemme med den siste meldingen hans og tanken på et vennligere svar jeg kunne ha sendt. Det var ingen middag å tenke tilbake på. Bare et førsteinntrykk av en mann jeg ennå ikke hadde møtt.
