Jeg er nysgjerrig på den delen av utroskap som ingen får se: Noen er utro, blir ikke oppdaget og velger å bli i forholdet uten å fortelle partneren hva som har skjedd. Hvordan oppleves den avgjørelsen for den som tar den?
Jeg spør dere som faktisk har gjort det. Da dere vurderte å fortelle sannheten, hva var dere mest redde for å miste? Tenkte dere at tausheten ville skåne partneren, bevare forholdet eller spare dere selv for konsekvensene? Klarte dere å skille mellom de grunnene, eller gled de over i hverandre?
Jeg lurer også på om det å bli føltes som et aktivt valg. Ble dere sikrere på at dere ville være i forholdet etterpå? Eller var det lettere å fortsette som før enn å forklare hva som hadde skjedd og la partneren være med på å bestemme veien videre?
Og hvordan var hverdagen med hemmeligheten? Partneren deres var fortsatt der, med ett bilde av forholdet, mens dere visste noe som kunne forandre det. Påvirket det hvordan dere så på dem? Når de viste dere kjærlighet, kjente dere lettelse, skyld eller noe dere ikke hadde ventet?
Jeg går ikke ut fra at alle opplever dette likt. Kanskje skyldfølelsen holdt seg like sterk. Kanskje den ble svakere. Kanskje lysten til å søke noen utenfor forholdet fortsatte, eller det ble lettere å holde ting skjult jo lenger det gikk bra. Jeg vil høre hva som faktisk skjedde, også når historien ikke passer inn i en ryddig fortelling om anger.
Hvis dere holdt det hemmelig i flere år, ser dere annerledes på avgjørelsen nå? Og hvis dere kunne gå tilbake til øyeblikket da dere fortsatt vurderte å fortelle det, ville dere valgt det samme?
