Det er en side ved mannen min jeg gjerne skulle sett oftere. Når vi utforsker en avtalt rollefordeling der han tar styringen, blir han ivrig og trygg på seg selv. Noen ganger begynner han å prøve ut egne ideer. Jeg merker hvor godt han liker det, og jeg liker å se ham så engasjert.
Det er veien dit som er vanskelig.
Vi har snakket om hva vi har lyst til. Begge er interessert i å utforske mer BDSM, blant annet binding, dominans og underkastelse og ris. Vi har også snakket om å gi hverandre større rom til å ta initiativ på forhånd, innenfor avtalte grenser. Det inkluderer muligheten for intimitet mens en av oss sover. Dette er ting vi har diskutert, ikke noe som betyr at alt har skjedd, eller at samtykke slutter å gjelde.
Selve samtalene er ikke hovedproblemet. Det er etterpå, når han har mulighet til å ta initiativ, at han nøler.
Han har fortalt at han er redd for å virke for pågående. Han er også redd for å bli avvist. Da er det lettere å forstå hvorfor han holder igjen. Likevel skulle jeg ønske at han kunne kjenne hvor ønsket han er, uten at jeg må forklare det på nytt akkurat da.
Jeg har mer lyst enn ham. Jeg vet at entusiasmen min kan oppleves som en forventning om at han skal være like ivrig, selv om det ikke er meningen. Jeg vil ikke at det å ta styringen skal bli enda en ting han føler at han må få til for min skyld.
Jeg ønsker meg den tryggheten jeg ser når vi først er i gang sammen: at han viser hva han vil, og tør å handle innenfor det vi har avtalt. Jeg vil gjerne oppmuntre ham uten å måtte legge opp til alt selv.
Dere som har vært i hans situasjon, særlig i langvarige ekteskap: Hva gjør kona eller den underdanige partneren deres som får dere til å føle dere ønsket og trygge på å ta initiativ? Hvordan kan jeg vise den siden av meg på en naturlig måte, uten at det føles som om vi følger et manus?
Han har allerede fortalt meg hvorfor han nøler. Det jeg fortsatt prøver å forstå, er hva som ville gjort det lettere for ham å ta det første steget.
