Jeg prøver stadig å finne tidspunktet da noe endret seg i ekteskapet mitt. Det hadde vært lettere å forklare hvis jeg kunne pekt på én krangel, én vond oppdagelse eller en dag da alt ble annerledes. Men jeg har ikke noe sånt å vise til. Bare en følelse som blir vanskeligere og vanskeligere å overse.
Noe stemmer ikke lenger. Det høres puslete ut når jeg skriver det, med tanke på alle årene og hele livet vi har sammen. Jeg skulle ønske jeg kunne si mer presist hva det er. Både for at andre skal forstå meg, og fordi jeg gjerne vil forstå det selv.
Vi har gode minner som fortsatt betyr mye for meg. De slutter ikke å være ekte selv om jeg tviler på ekteskapet. Jeg klarer fortsatt å huske hvorfor jeg ønsket meg dette livet. Nettopp derfor er det så skremmende å vurdere å gå. Det finnes mye her jeg ikke vil avskrive.
Når jeg tenker på å dra, kommer spørsmålene med en gang. Hvordan blir livet mitt etterpå? Hva kommer jeg til å savne? Vil jeg en dag se tilbake og tenke at jeg ga opp noe vi kunne ha fått til å fungere? Jeg vet ikke hvordan jeg skal skille frykten for å angre fra et ønske om å bli.
Så ser jeg for meg at jeg blir, og at jeg sitter med akkurat den samme følelsen om flere år. Det skremmer meg også. Jeg vil ikke velge bare for å slippe å stå i uvissheten. Samtidig er det vanskelig å vite hvor lenge jeg skal bli værende i den.
Det er derfor jeg prøver å sette ord på dette overfor folk som står utenfor ekteskapet vårt. Her inne går historien vår og frykten min i hverandre. Jeg kan være glad for det vi har hatt, og likevel slite med å se for meg å fortsette slik vi har det nå.
Jeg ber ingen bestemme om jeg skal gå. Men hvordan vet man forskjellen på å kjempe for et ekteskap som kan bli bedre, og å holde fast fordi man er livredd for det som kommer etterpå?
