Etter 19 års ekteskap skulle jeg tro at jeg var ganske trygg på å flørte med min egen mann. Tydeligvis er den tryggheten fortsatt avhengig av rask svartid.
Jeg er 39, han er 45, og vi har et godt ekteskap. Jeg er i veldig god form. I det siste har jeg hatt mer lyst enn vanlig og tatt mye initiativ. Vi har sex nesten hver dag, så det er lite som tyder på at interessen mangler.
Likevel har jeg begynt å lure på om jeg er for tilgjengelig. Kanskje jeg burde roe meg litt og la ham få savne at jeg tar initiativ. Han har uttrykkelig sagt at jeg ikke er for lett på tråden, og at jeg ikke trenger å holde igjen. Beskjeden er altså tydelig. Jeg klarer bare å forlegge den innimellom.
Mens han var på jobbreise, sendte jeg ham et litt utfordrende bilde rundt halv ti eller ti om kvelden. Jeg hadde noe klær på, og det var ingen nakenhet. Budskapet var at jeg skulle ønske han var der hos meg. Da jeg sendte det, føltes det lekent.
Han svarte ikke.
Da jeg våknet klokken seks, hadde det fortsatt ikke kommet noe. Bildet virket plutselig langt mindre morsomt der det lå ubesvart. Jeg følte meg sårbar og flau, og ble stadig sikrere på at jeg hadde vært til bry. Så jeg slettet det.
Etterpå sendte jeg en god morgen-melding og skrev at jeg gledet meg til å se ham senere samme dag. Han svarte like hyggelig tilbake. Bildet nevnte han ikke.
Jeg vet ikke om han så det. Jeg synes det er vanskelig å tro at han ikke gjorde det, siden han vanligvis har telefonen med seg. Men jeg vet jo ikke. Dermed har jeg gitt meg selv fulltidsarbeid med grubling før frokost.
En del av meg vil nå pensjonere seg fra all bildesending. En annen del husker at dette er mannen som stadig sier at han liker oppmerksomheten min.
Jeg gleder meg til å se ham. Jeg er også flau nok til å trenge å innrømme dette et sted. Bildet er borte. Den helt vanlige god morgen-samtalen står igjen.
