Da vennen min sa at han ikke var interessert i å date, trodde jeg på ham. Det virket rimelig å ta ham på ordet når han selv tok det opp.
Jeg er 29, og han er 30. Vi tilbringer mye tid sammen. Da vi først ble kjent og han ville finne på ting med meg, syntes jeg han var attraktiv. Jeg var åpen for å se om det kunne bli noe mellom oss. Jeg hadde ikke bestemt meg for at vi skulle bli et par, men tanken var der.
Etter hvert sa han flere ganger at han ikke ville date noen nå. Jeg oppfattet det som akkurat det han sa. Jeg begynner ikke å lete etter et skjult løfte om at noen kanskje ombestemmer seg senere. For meg betydde det at et forhold ikke var aktuelt.
Da det var avklart, slappet jeg mer av i vennskapet. Jeg trengte ikke lenger å lure på om hver melding eller hvert møte betydde noe mer. Vi var venner, og det var helt greit for meg.
Så begynte jeg å date en annen.
Etter det har det kommet en ubehagelig tone mellom oss. Vennen min kommer med frekke kommentarer og små stikk. Jeg lar dem stort sett passere, men det betyr ikke at de ikke sårer. Han får bare ikke se så mye av reaksjonen min.
Det er vanskelig å overse tidspunktet. Likevel vet jeg ikke hva han føler. Kanskje er han sjalu. Kanskje synes han det er vanskelig at vennskapet vårt forandrer seg. Jeg vet heller ikke om han noen gang ønsket å date meg, eller om han bare likte å vite at jeg var interessert.
Det som plager meg, er at jeg trodde vi hadde forstått hverandre. Han ville ikke date, og jeg godtok det. Jeg prøvde ikke å overtale ham eller gikk rundt og ventet på at han skulle ombestemme seg.
Nå treffer jeg en som faktisk vil date meg. Likevel har det blitt mer komplisert å være sammen med vennen min enn da jeg var betatt av ham.
Hva forandret seg for ham da jeg gjorde akkurat det ordene hans ga meg all grunn til å gjøre?
