Jeg er 34 og har nettopp blitt forlatt på en måte som begynner å bli kjent. I noen måneder virker forholdet fantastisk. Så begynner hun å trekke seg unna. Når det til slutt er over, sitter jeg og hører fine ting om meg selv fra en som ikke vil være sammen med meg.
Jeg er en flott fyr. Jeg er forståelsesfull. Et kupp, til og med. Men noe mangler. Magefølelsen stemmer ikke, eller det er noe dypere som ikke er helt på plass. Jeg hører at ordene er vennlig ment. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med dem.
Dette har skjedd i fire eller fem forhold nå. Hvert av dem kan selvfølgelig ha tatt slutt av helt egne grunner. Likevel blir det vanskelig å se dem samlet uten å lure på hva jeg overser. Rosen gir meg lite konkret å tenke gjennom. Følelsen som mangler, kommer heller ikke med noen særlig forklaring.
Tidligere har jeg hatt forhold som varte i to eller tre år. Jeg vet hvordan det er å være sammen med noen etter at de første månedene er over. Kanskje er det derfor dette mønsteret gjør meg så usikker. Jeg sammenligner stadig med en tid da det føltes som om forhold fikk mer tid til å utvikle seg.
Noen ganger lurer jeg på om dating har forandret seg. Det kan virke som om enhver forskjell blir en grunn til å gå videre og lete etter noen som passer bedre. Jeg husker mer vilje til å jobbe seg gjennom ulikheter. Samtidig ser jeg dette gjennom flere brudd. Jeg vet ikke hvor mye erfaringene mine sier om andre.
Det er også vondt å tenke på at vi kan ha opplevd de samme månedene så forskjellig. Jeg syntes vi hadde det bra. De kan ha kost seg, samtidig som de gradvis oppdaget noe jeg ikke så. Å bli behandlet godt og å ønske å bli er ikke nødvendigvis det samme.
Jeg vil ikke ende med en bitter teori om dating. Jeg vil forstå hvorfor slutten stadig blir lik. Handler det om meg, om forholdene jeg går inn i, eller om noe rundt meg som har endret seg?
Nå har jeg igjen fått høre at jeg er et kupp. Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor hun gikk.
