Jeg liker det partneren min og jeg er i ferd med å utforske sammen. Det vil jeg gjerne få sagt før alt om leselister og bekymringer: Vi prøver ut en master/pet-dynamikk, der den ene har rollen som eier og den andre som kjæledyr. Den er også en del av forholdet utenfor sexlivet, og så langt har vi begge trivdes veldig godt med det.
Ingen av oss har særlig erfaring med BDSM. Jeg har vært interessert i et par år, men det meste jeg vet, kommer fra andre som har fortalt om sine erfaringer. Jeg har lest litt også. Jeg er altså ikke helt blank, men jeg skjønner at det å være nysgjerrig på noe og det å ha erfaring med det er to forskjellige ting.
Vi er gode til å snakke sammen. Begge ønsker at dette skal være en sunn del av forholdet vårt, og vi tar det på alvor. Samtidig vil jeg ikke overse alt vi ikke vet, bare fordi det føles bra akkurat nå. Åpen kommunikasjon betyr jo heller ikke at vi automatisk vet hvilke spørsmål vi bør stille.
Når jeg leser i BDSM-forumer, dukker det stadig opp anbefalinger om bøker og blogger. Jeg forstår hvorfor. Man bør vite hva man begir seg inn på. Problemet er at jeg allerede har mye pensum å komme gjennom, og tanken på enda en bunke med lesestoff gjør meg anspent.
Plutselig begynner noe jeg har lyst til å utforske, å føles som en ny innlevering. Det plager meg mer enn jeg hadde ventet. Jeg vil gjerne lære, men jeg vil ikke at presset om å være grundig nok skal ta all plassen fra gleden vi faktisk har sammen.
Kanskje jeg gjør dette mer komplisert enn det trenger å være. Jeg skjønner at det kan høres ut som om jeg vil hoppe over ansvaret, men det er ikke det jeg mener. Jeg vil forstå det viktigste uten å føle at jeg har meldt meg på enda et emne.
Kan en sunn dynamikk først og fremst vokse fram gjennom ærlige samtaler underveis, eller må vi lese oss mer opp enn vi har gjort for å gjøre dette på en ansvarlig måte?
