Mannen min spurte om jeg kunne lage maten til bursdagsfesten hans. Til ham og ti venner, nærmere bestemt. Elleve personer, hvis vi teller. Det viste seg at jeg var mer opptatt av den delen enn han var.
Jeg lager allerede middag til oss to hver dag. Så da han kom med forespørselen, tenkte jeg ikke at dette var en hyggelig anledning til å gjøre noe ekstra. Jeg tenkte at den vanlige oppgaven min nettopp hadde fått gjesteliste.
Jeg ble sint. Jeg sa at jeg ikke skulle behøve å stå for serveringen mens alle andre koste seg på fest. Jeg ville gjerne få være med i bursdagen til min egen mann, med en rimelig mulighet til å delta.
Det som plaget meg, var hvor lett han tok på arbeidet mitt. Slik jeg oppfattet det, ville han at jeg skulle lage maten så han slapp å betale for å bestille den. Det kunne sikkert bli billigere, men noen måtte fortsatt gjøre jobben. I dette forslaget var den personen meg.
Hadde jeg planlagt min egen bursdag, ville jeg heller ha bestilt mat enn å be ektefellen min lage middag til hele vennegjengen. Det er jo en mulighet. Mat kan komme til huset ferdig laget. På enkelte områder har sivilisasjonen kommet ganske langt.
Han svarte at det ikke er noen forskjell på å lage mat til ti og til to. Alt er jo det samme, mente han. Man trenger bare en større gryte.
Jeg syntes det var en frisk vurdering fra han som skulle få maten servert. En større gryte kan sikkert være nyttig, men den har ennå ikke meldt seg til å handle, forberede, servere eller rydde. Stort sett står den der og krever tilsyn.
Jeg klarte ikke å slippe hvor enkelt han fikk selve jobben til å forsvinne. At jeg lager mat hver dag, så visst ut til å gjøre det enda mer naturlig å be meg lage til en hel fest.
Til slutt ble jeg helt stum. Han hadde redusert maten til alle bursdagsgjestene sine til et spørsmål om grytestørrelse, og jeg hadde gått tom for ord som fikk plass oppi.
