Jeg prøver fortsatt å skjønne datingreglene her jeg bor nå. Der jeg kommer fra, er jeg ikke vant til at folk nødvendigvis må snakke om eksklusivitet med én gang. Men her vil jeg ikke ta noe for gitt. Da jeg møtte en mann for omtrent en måned siden, kalte vi det uforpliktende, og jeg tok ham på ordet.
Så ble vi følelsesmessig nære nesten med én gang. En gang fikk jeg panikk over hvor godt jeg likte ham og var nær ved å avslutte det. Han sa at han likte meg også, og at det ikke var noe uforpliktende ved det jeg fikk ham til å føle. Det var veldig fint sagt, men gjorde det ikke akkurat lettere å sette en merkelapp på det vi hadde.
Vi har vært på omtrent fem dater og snakker sammen hver dag. Vi har bare vært intime én gang, men kjemien var intens, og etterpå var vi veldig ømme mot hverandre. Nå venter vi på svar på seksuelle helseprøver før vi ligger sammen igjen. Foreløpig blir det derfor romantiske dater, mye flørting og lange samtaler.
Samtidig dater jeg andre. Hvis jeg skal være ærlig, gjør jeg det delvis for å ikke falle helt for ham. Jeg får dårlig samvittighet – både overfor dem jeg treffer, som jeg ikke er spesielt interessert i, og overfor ham, selv om vi ikke har avtalt å være eksklusive. Jeg er ikke utro mot noen. Jeg prøver bare å følge datingregler jeg ikke helt skjønner, mens følelsene mine går sin egen vei.
Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Jeg vet ikke om det vil være forhastet å spørre hva vi er etter en måned, eller om det bare er greit å være tydelig. Jeg vil ikke presse fram en stor erklæring, men vil heller ikke la «uforpliktende» gli over i et forhold uten at vi snakker om det.
Hvor lenge pleier folk å vente før de tar den praten? Jeg har allerede fått følelser, er ganske forvirret og synes det er mer flaut å spørre enn jeg sikkert trenger å synes. Egoet mitt har fått nok juling.
