Jeg er ganske medgjørlig når det gjelder fiksjon. En biljakt som bryter med flere grunnleggende naturlover? Klart det. Noen overlever skader som strengt tatt burde ha avsluttet hele historien? Greit. Handlingen skal jo videre.
Drager, magi, alver, romvesener. Jeg blir med på det meste. Enten jeg leser, lytter eller ser på noe, trenger ikke alt å ligne verden jeg kjenner. Det er jo noe av gleden: å godta at ting fungerer annerledes en stund.
Men så kommer det en mann som faktisk har lyst på partneren sin. Da blir det visst for drøyt.
Akkurat der slutter jeg å tro på historien. Ikke ved den umulige flukten eller skapningen som ikke finnes. Ved en mann som begjærer den han er sammen med.
Jeg hører jo hvordan det høres ut. Etter å ha godtatt alt mulig annet setter jeg grensen på et påfallende spesifikt sted. Fantasien min godkjenner en drage uten å be om dokumentasjon. Vanlig lyst må gjennom en langt grundigere kontroll.
Men under det absurde ligger noe jeg ikke synes er morsomt. Det å bli begjært har blitt så fremmed for meg at jeg sliter med å tro på det selv i en oppdiktet historie. Jeg forstår hva scenen viser. Jeg klarer bare ikke helt å kjenne at det kunne vært virkelig.
Dragen har jeg derimot ingen problemer med.
