Jeg husker da kjæresten min ikke kunne få nok av meg. Han ville se meg, og det merket jeg. Jeg trengte ikke lure på om det spilte noen rolle for ham at jeg kom på besøk.
Nå har vi vært sammen i tre år. Jeg er 23, han er 24. Han er fortsatt en fin fyr, og jeg er fortsatt helt tullete etter ham. Men i det siste har jeg fått et svar som gjør at jeg føler meg temmelig valgfri.
Jeg sier: «Jeg kommer hvis du har lyst til å se meg.»
Han svarer: «Helt ærlig, det er opp til deg. Det spiller ingen rolle for meg om du kommer eller ikke.»
Så spør jeg igjen. Jeg vet at jeg gjentar meg, men jeg håper han skal høre det jeg egentlig prøver å spørre om: Savner du meg? Har du lyst til å ha meg der? Jeg leter etter litt entusiasme, et tegn på at han også gleder seg.
Han gir meg det samme svaret. Det er mitt valg.
Da har jeg jo fått avklart at jeg kan komme. Men jeg lurte egentlig ikke på hvem som skulle bestemme over kvelden min. Jeg ville vite om han ønsket å se meg. Når han gjentar at det ikke spiller noen rolle, sitter jeg fortsatt igjen med det spørsmålet.
Han blir fremdeles begeistret for ting. Han elsker dataspill og fotball, og da er entusiasmen lett å få øye på. Jeg husker hvordan det var da han gledet seg sånn til å være med meg. Nå lurer jeg på om dette bare er det som skjer når et forhold blir trygt og hverdagslig.
Jeg forventer ikke at hvert besøk skal føles som da vi nettopp hadde blitt sammen. Tre år er noe annet enn tre måneder. Likevel er det et stykke fra at den første forelskelsen roer seg, til at det er likegyldig om jeg er der.
Jeg sier til meg selv at det ikke er så farlig. Han har jo ikke bedt meg holde meg unna. Men jeg gleder meg fortsatt til å se ham. Når jeg spør en gang til, håper jeg bare at han skal si: «Jeg har lyst til å se deg.»
