Vi har snakket sammen i ti måneder, men har fortsatt ikke møttes ansikt til ansikt. Hun jobbet sammen med en venn av meg, og det var slik vi fikk kontakt. Siden har telefonsamtalene blitt en del av hverdagen.
Jeg er 27, og hun er 23. Hun tar en MBA og ringer meg hver dag, ofte når hun har litt tid mellom forelesningene. Jeg har begynt å glede meg til de små pausene hennes. Det er lett å bli knyttet til noen når stemmen deres blir noe du venter på i løpet av dagen.
Jeg har følelser for henne. Jeg tror hun vet det, selv om jeg aldri har sagt det rett ut. Av og til får jeg inntrykk av at hun føler noe for meg også. Men jeg vet at jeg gjerne vil at det skal være sant, og det gjør det vanskelig å stole helt på min egen tolkning.
Én ting har hun derimot sagt tydelig: Vi tilhører ulike kaster, og familien hennes ville ikke godtatt at hun giftet seg med noen utenfor sin egen. Jeg vet ikke hva det betyr for hvordan hun ser på meg. Forteller hun om et hinder vi kunne møtt, eller prøver hun å si hvor grensen går?
Så er det dette med tiden. Hun sier at hun ikke skal gifte seg før hun er 28. Når jeg ser for meg den framtiden, tenker jeg på meg selv som 35-åring. Jeg prøver altså å få en tidsplan til å gå opp før vi engang har avklart om det finnes et forhold å planlegge.
Hun fortsetter å ringe, og jeg er fortsatt glad hver gang. Det er det som gjør dette vanskelig. Jeg har ikke lyst til å slutte å snakke med henne. Jeg er redd for å bli gående og håpe på mer uten å vite om det noen gang kan skje.
Bør jeg fortelle henne at jeg elsker henne? Og hvis hun ikke føler det samme, må jeg slutte å snakke med henne for å komme videre? Jeg klarer å forestille meg å få svaret. Det er vanskeligere å se for meg at hun ringer dagen etter, og at jeg skal late som ingenting har forandret seg.
