Sist jeg ba om råd om forholdet mitt, lurte jeg på hvordan jeg kunne hjelpe samboeren min med å få seg jobb. Jeg var 25, han var 27, og jeg begynte å bli ganske frustrert over at han var arbeidsledig. Men jeg elsket ham og ville finne en måte å støtte ham på.
Noen svarte med omtanke. Andre råd var mer tvilsomme. Mange mente jeg burde gjøre det slutt, og flere kalte ham en snylter. På det tidspunktet vurderte jeg egentlig ikke å gå. Jeg satt fortsatt midt i forholdet og prøvde å få det til å fungere.
Så gjorde han valget betydelig enklere.
Han lå og sov da det dukket opp et Tinder-varsel på telefonen hans. Jeg hadde gått rundt og bekymret meg for ett problem. Plutselig lå det et helt annet på skjermen.
Det gjorde vondt. Jeg hadde brukt tid og krefter på å tenke ut hvordan jeg kunne hjelpe ham videre. Han hadde tydeligvis også tenkt framover, bare på en litt annen måte.
Jeg hadde passordet til telefonen hans. Ut fra det jeg fant, hadde han ikke fått til å møte noen ennå. Det var jeg lettet over, selv om lettelse føltes som en merkelig reaksjon der og da. Tanken på at han kunne ha tatt med noen hjem til meg, gjorde det hele enda verre.
Vi gjorde det slutt. Forholdet jeg hadde forsvart, var over. Jeg trengte ikke lenger bruke så mye av meg selv på jobbsøkingen hans eller på å finne ut hvordan jeg skulle støtte ham gjennom den.
Jeg sier at jeg har blitt 70 kilo lettere. En liten vits må jeg få ha.
Nå vil jeg konsentrere meg om meg selv og karrieren min. Jeg er bifil, og akkurat nå frister det ganske mye mer å date kvinner. Begeistringen min for menn trenger en lang ferie.
Jeg skulle gjerne hatt en hyggeligere oppdatering til dem som var snille mot meg. Men dette er den jeg har: Han var på Tinder. Nå står han fritt til å styre med både det og arbeidsledigheten sin uten meg.
