Det finnes en bestemt samtale jeg gruer meg til, og bare det å forklare hvorfor får meg til å føle at jeg skryter. En mann jeg knapt kjenner, forteller meg at han elsker meg. Jeg blir ikke smigret. Jeg lurer mest på hvordan vi kom dit så fort.
Noen ganger har vi bare utvekslet noen meldinger via en felles venn. Andre ganger har vi møttes en håndfull ganger. Jeg tenker at vi fortsatt holder på å bli kjent med helt grunnleggende ting ved hverandre. Så kommer det plutselig en kjærlighetserklæring som er mye større enn det vi faktisk har delt.
Det har skjedd ofte nok til at jeg kjenner igjen situasjonen nå. En ny mann, den samme brå intensiteten. Og så øyeblikket da jeg skjønner at jeg må skuffe noen som tydeligvis har sett for seg en fremtid med meg uten å undersøke om jeg også ønsket den.
Jeg er ikke tiltrukket av disse mennene. Akkurat det er jeg sikker på, selv om det føles fælt å si. Det jeg ikke forstår, er hvorfor jeg stadig havner her. Jeg kjenner meg ikke igjen i nærheten de beskriver.
Det rare er at jeg kan føle meg ganske usynlig når noen vil ha meg på den måten. De virker så sikre på hvem jeg er, enda det er så mye de ikke vet. Det føles som om de har valgt meg først og tenkt at detaljene kan fylles inn etter hvert.
Så må jeg si nei. Jeg tar lett andres skuffelse inn over meg, og det blir ikke enklere å avvise noen bare fordi jeg vet hva jeg føler. Jeg får dårlig samvittighet. Etterpå går jeg gjennom samtalen i flere dager og bærer på at de ble såret, lenge etter at vi er ferdige med å snakke.
Det er den delen jeg skulle ønske jeg kunne fortelle om uten at det høres ut som skryt: Først føler jeg meg lite sett. Så må jeg avvise noen, og etterpå har jeg det vondt.
Er det flere som har opplevd dette? Vi har noen helt vanlige samtaler, og plutselig er jeg med i en annens kjærlighetshistorie, akkurat idet den skal få en vond slutt.
