Vi har begge sagt at vi liker hverandre. Vi har til og med kalt hverandre sjelevenner. Derfor føles det litt merkelig at jeg nå ikke vet hvordan vi skal snakke om å faktisk bli sammen.
Hun er interessert i meg, men tanken på et forhold skremmer henne. Hun er redd for at hun ikke klarer å gi meg den kjærligheten og omsorgen hun mener jeg trenger og fortjener. Når hun sier det, får jeg lyst til å berolige henne med en gang. Jeg går ikke og venter på at hun skal bli en perfekt utgave av seg selv.
Jeg sa at hun ikke trenger å være perfekt eller leve opp til umulige krav. Jeg ba også om unnskyldning, fordi jeg lurte på om jeg hadde gjort noe som fikk henne til å føle det slik. Hun sa at jeg ikke hadde det. Det var godt å få avklart, men jeg visste fortsatt ikke hvordan jeg kunne gjøre det lettere for henne å snakke om dette.
Etter hvert sa hun at hun var trøtt, og foreslo at vi kunne fortsette samtalen senere. Så lot vi det ligge. Vi tok ingen avgjørelse og lovet ikke hverandre noe om hva som skulle skje videre.
Jeg liker henne veldig godt og vil være sammen med henne. Jeg vil ikke late som jeg er likegyldig for å gjøre samtalen enklere. Samtidig vil jeg ikke at alt jeg sier for å berolige henne, skal bli enda en grunn til at hun føler hun burde være klar.
Når jeg sier at hun er bra nok som hun er, mener jeg det. Men det betyr ikke nødvendigvis at frykten hennes slipper taket. Jeg vil forstå hva hun er redd for, uten at neste samtale blir noe hun må komme seg gjennom for min skyld.
Det var hun som foreslo at vi skulle snakke videre. Jeg holder litt fast ved akkurat det. Foreløpig er samtalen uferdig fordi hun var trøtt. Når vi tar den opp igjen, hvordan forteller jeg at jeg vil være sammen med henne, samtidig som hun får rom til å kjenne etter om hun er klar?
