Jeg er 46, har vært skilt i omtrent åtte år og skal på middagsdate på lørdag. Ut fra nervene skulle man tro jeg hadde sagt ja til å lande et fly.
Hun jeg skal møte, er morsom, direkte og interessert nok til å stille spørsmål. Det siste føles nesten luksuriøst etter flere år på datingapper. Jeg hadde begynt å venne meg til samtaler som døde etter en uke, og kaffedater der kaffe viste seg å være det eneste vi hadde til felles.
Jeg var like ved å ta en lang pause da vi matchet for to uker siden. Siden har vi skrevet sammen hver dag. I går kveld snakket vi i telefonen i halvannen time. Vi slapp å lete desperat etter et nytt tema, og ingen måtte redde samtalen med en værmelding. Jeg likte å snakke med henne. Hun virket som hun likte å snakke med meg.
Så nå er jeg selvfølgelig nervøs.
En uforglemmelig middelmådig kaffedate krever lite. Man møter opp, utveksler standardopplysningene og oppdager at ingen av oss trenger en oppfølger. Dette føles annerledes. Jeg vil faktisk at lørdagen skal gå bra. Dermed har det å spise middag blitt en langt mer krevende øvelse.
Jeg er redd for å virke rusten. For å bli så opptatt av å fremstå avslappet at jeg glemmer hvordan jeg var under de nitti minuttene som fikk oss hit. Å være meg selv fungerte på telefonen. Av en eller annen grunn tror jeg restaurantutgaven krever et eget kurs.
Og så er det skilsmissen. Åtte år er lenge, men jeg er fortsatt ikke helt ferdig med den. Jeg har ingen planer om å bruke middagen på en full gjennomgang av ekteskapet. Jeg vet bare ikke når noe sånt hører hjemme i en ny samtale. Nevner jeg det tidlig, legger jeg for mye på henne? Venter jeg til det kommer opp av seg selv, holder jeg tilbake noe hun burde vite?
Mest av alt tenker jeg på de første tjue minuttene. Å si hei, sette seg og venne seg til at stemmen fra telefonen nå sitter rett over bordet.
Vi har nok å snakke om. Det vet jeg. Jeg har nitti minutter med bevis.
Jeg skulle bare gjerne kommet meg gjennom starten uten å gjøre brødkurven til min viktigste følelsesmessige støtte.
